I 2001 satte regjeringa ned en pensjonskommisjon, ledet av fhv. (og nå: på nytt) finansminister Sigbjørn Johnsen. Utgangspunktet ble sagt å være at pensjonene var i ferd med å bli for dyre for samfunnet, på grunn av den såkalte eldreeksplosjonen. Men pensjonsreformen er ikke et norsk påfunn. De samme endringene gjennomføres parallelt i store deler av Europa. Mange - inkludert jeg - mener at argumentene for å skjære ned på pensjonene ikke holder. Norge har råd til å opprettholde pensjoner på linje med dagens. Vi ser de nedskjæringene i pensjonene som er vedtatt og de som planlegges mer som et ledd i den generelle nedbyggingen av velferdsordningene enn som et produkt av økonomisk nødvendighet. Sammenhengen til markedsliberalisme og New Public Management er tydelig.
De siste 2-3 årene har jeg brukt mye av tiden min til å kjempe mot de planlagte nedskjæringene i alderspensjon, AFP og Tjenestepensjon. Som fagforeningstillitsvalgt i Utdanningsforbundet har jeg fått satt av romslig med tid til å gjøre denne jobben, i tillegg til at mange kvelder, helger og mye av feriene har gått med. Jeg har skrevet artikler, skrevet bok ("Hvem tjener på pensjonsreformen?") sammen med andre, holdt et utall foredrag, og ikke minst har jeg (med bakgrunn som matematiker med mye kunnskap om statistikk) laget en pensjonskalkulator som pr. idag (såvidt jeg vet) er den eneste som er i stand til å regne noenlunde nøyaktig på de endringene som er vedtatt.
På disse sidene har jeg lagt ut mye av det materialet jeg har laget disse årene. Mye av det har til nå vært å finne på mine pensjonssider på Utdanningsforbundets nettsted. Dessverre ble deler av Utdanningsforbundets nettsider ødelagt i sommer, så jeg bestemte meg for å flytte stoffet til mine egne sider. Alt er ikke lagt over ennå, men kommer i løpet av kort tid.
Sjøl om mye er vedtatt, så er ikke kampen om pensjonene slutt!
Nå i november-desember 2009 blir det klart at regjeringa tar omkamp om viktige deler av avtalen om offentlig tjenestepensjon fra i vår.
Dessuten står kampen om uføretrygden igjen. Det er kanskje den viktigste kampen. Planen er å redusere uføretrygden ganske dramatisk. Det gjelder svært store deler av befolkningen. Nærmere halvdelen av alle blir uføretrygdet før de når 67. LO-kongressen fattet et skarpt vedtak mot noen av de forslagene som er kommet til endringer der. Til våren må vi regne med at den første stortingsmeldingen vil komme. Da gjelder det å reise en proteststorm. I tiden framover vil jeg legge ut mer stoff om uføretrygden.
For det andre tror jeg at det vil reise seg et ramaskrik når pensjonsreformen settes i verk fra 2011. En stor del av de slitne og lavtlønna i privat sektor - ikke minst kvinnene som jobber i handel og kontor og i hotell og restaurant - vil miste retten til å gå av med AFP som 62-åringer. De har rett og slett ikke tjent nok til å få gå av etter de nye reglene.
