I realiteten ble det knapt ført reelle forhandlinger om den offentlige pensjonen. Regjeringa nektet konsekvent å diskutere kravet fra fagbevegelsen om en bruttomodell, til tross for at dette kravet var forankret i Stortingets vedtak om den offentlige tjenestepensjonen. Da meklingsfristen var ute lå det an til storstreik, og da først kom Regjeringa på banen med noe som liknet på en utstrakt hånd: Hvis de fikk en uke til på seg, så skulle det forhandles om bruttomodell.
Men det viste seg å være en bløff. I stedet arbeidet de videre med sin påslagsmodell, og brukte tiden til å øve press spesielt på LO sine forhandlingsdelegasjoner for å få dem inn i folden. Samtidig leide de tydeligvis inn Frischsenteret for at de skulle spre såkalt forskningsbasert ”informasjon” til fordel for Regjeringas alternativ. De håpet vel at en mediestorm kunne snu situasjonen.
I hvert fall var media de siste dagene fulle av ”fakta” fra Knut Røed ved Frischsenteret. Jeg oppfatter Knut Røed til å være en av hovedarkitektene bak pensjonsreformen. Knut Røed er en av Jens Stoltenberg sine gamle venner. Gikk på samme skole, satt i AUF sammen med Jens, har knapt hatt en jobb utenfor sitt forsker-elfenbenstårn. En annen av hovedarkitektene er Ivar Hippe ved FAFO, også en av Jens Stoltenbergs hångangne menn. Det smaker dårlig når disse to tar på seg forskerhatten og løper regjeringas ærend i sluttspurten av forhandlingene.
Jeg prøvde å svare på et par av avisutspillene, et i Aftenposten, og ett i Dagsavisen. Artiklene og svarene er gjengitt nedenfor. De kan også lastes ned.
